Hvor godt ville Sveinung taklet å ha en moderat krevende helseutfordring? Ikke særlig bra, ifølge ham selv, men det er jo bare en digresjon på vei inn i en samtale om hva som skal til for å lage et bærekraftig helsevesen. Triggeren er vårt keynote-foredrag på DigitalHelse 2024-konferansen tidligere denne måneden, hvor vi skulle snakke om hvorvidt et bærekraftig helsevesen kan bli en realitet eller om det bare er et eventyr. I konferansen trakk vi sammenhengen mellom å få til bærekraft på et sykehus og på en fotballstadion. Og det er jo ikke så ulikt: Ikke bare er begge steder kjennetegnet av at tusenvis av besøkende som går hvileløst rundt i korridorer og sitter på plaststoler mens de krysser fingrene for at alt skal gå bra. Begge steder produseres også tjenester som har et fotavtrykk – som berører alt fra innkjøpsfunksjonen til energimiksen og transportvalgene, forbruket av engangsmateriell, tilberedingen av mat og forsøket på å unngå matsvinn og alle andre typer avfall. Vi snakker om Helsedirektoratets veikart for bærekraftige, lavutslipps helse- og omsorgstjenester, og de ulike fasettene av denne utfordringen. Det går fra hjemmesykepleie til sykehjem og tilbake til Sveinungs utfordringer med hælen. Vi snakker om engangsavfallet fra en enkelt operasjon, spør oss om forsvaret kan leve med tanks drevne av el-kraft og resirkulerte patroner, og trekker paralleller mellom OBOS-ligaen og forbruket av engangshansker i helsevesenet. Sveinung inviterer Lars Jacob til å ligge i skje på rom 405 (!), men det er heldigvis ennå litt opp og frem til den tid kommer. Vi hilser til våre Executive-studenter i bærekraft for det offentlige, hvorpå vi erklærer hvor økende kjærlighet til offentlig sektor. Vi ønsker helsevesenet lykke til, diskuterer Sveinungs behov for krisepsykologer, snakker om engangssakser fra Japan og konkluderer mer eller mindre med at det ikke finnes noe sted å gjemme seg lengre, selv for tilbydere av samfunnskritiske tjenester som helse og forsvar.
Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.